10 ting du kanskje ikke visste om Edvard Munch

Selfier, rester av lerret i snøballer og Vigeland-forakt. Edvard Munchs etterlatte tekster, brev og notater gir oss innblikk i hans tanker, særheter og relasjoner til andre.

1. Han tok ikke alltid så godt vare på kunsten sin

I Munchs store villa på Ekely fløt kunst, bøker og malesaker rundt i rommene. Mange av kunstverkene hans ble også oppbevart utendørs, og det er funnet fotavtrykk og spor etter møkkete hundepoter på både grafikk og tegninger. Den dag i dag kan vi se rester etter vannskjolder, fuglemøkk og stearin på flere av Edvard Munchs bilder.


Da Oslo kommune arvet kunstsamlingen etter Munchs død, fant de en snøball som etter opptining viste seg å inneholde deler av maleriet Arbeidere i snø (1913–15). Du kan lese mer om konserveringsarbeidet med arven etter Munch her

2. Han «fant opp» mobiltelefonen

I hvert fall på et idéplan! I et ikke datert brevutkast til sin danske malervenn Jens Willumsen, skriver Munch:

«Hadde jeg vært i besittelse av det ennu ikke oppfunnede lille fjerntelefonapparat som man går med i lommen, hadde De for lenge siden fått meddelelser fra meg.»

Edvard Munch hadde i det hele tatt en stor interesse for tekniske nyvinninger, og skaffet seg tidlig både filmkamera, parlograf (for å ta opp stemmer), fotoapparat, telefon og radio.

Edvard Munch: Selvportrett med hatt i profil på trappen til Vinteratelieret på Ekely, 1930. Foto © Munchmuseet

3. Han var MIsunnelig på Gustav Vigeland

Munch fikk mye oppmerksomhet i utlandet, men her hjemme var han en tanke misunnelig på kunstnerrivalen Gustav Vigeland, spesielt etter at arbeidet med Vigelandsparken kom i gang rundt 1920. I Edvard Munchs etterlatte notater sammenligner han pengestøtten de to kunstnerne mottar fra det offentlige:

«Vi leser om millionbevilgning til Vigelands såkalte gave. Mine arbeider er likeså viktige som hans både for kunsten og landet. De trenger også stor plass og mange penger til utførelse og utfoldelse.»

Et sted skriver Munch: «Ja, det er forskjell på folk – se hvordan man skaper seg for Vigeland. Bare han spytter settes det i gull.»

Edvard Munch: Sjalusi. Olje på lerret, 1913. Foto © Munchmuseet

Det er mange gullkorn blant Munchs etterlatte brev og notater, og en stor del er digitalisert og tilgjengelig for allmennheten her.

4. Han ble etter hvert vegetarianer

Sent i livet sluttet Edvard Munch å spise kjøtt, men han fortsatte å spise fisk, så pesketarianer er kanskje den riktige betegnelsen. I et brev til sin venn Jens Thiis, trolig fra årene 1932–33 skriver han:

«Som medlem av vegetarianersekten sier jeg: Omvend deg fra kannibalismen! Spis ikke dine onkler, tanter og små kusiner med blanke øyne, men spis, som lammet, liljen, liljekonvallen og gresset. Du er jo i grunnen allerede halvt vegetarianer – Cognac, burgunder og champagne er jo druens blod.»

Foto © Munchmuseet

Var det kanskje slik Edvard Munch så på de som spiste kjøtt? Tegning fra 1933. 

5. Han karikerte sine fiender

Munch kranglet med og rakket ned på mange i sin tidligere omgangskrets, som maleren Christian Krohg og forfatterne Gunnar Heiberg og Sigurd Bødtker. Han irriterte seg på kunstkritikere, spesielt i Aftenposten. Mye av frustrasjonen rettet mot andre mennesker fant veien til brev og notatbøker, og Munch kunne også karikere sine fiender på en infam måte.

Heiberg og Bødtker, to perifere medlemmer av Kristianiabohemen, er av Munch foreviget som en slags menneskegris og en avmagret puddel i selskap med en padde i en tegning fra rundt 1908.

Edvard Munch: Mennesker og dyr. Bødtker, Heiberg og padde. Tegning, 1908–09. Foto © Munchmuseet

6. Han tok masseVIS av selfies

Munch var en ivrig fotograf, og blant hans etterlatte eiendeler ble det funnet mengder av fotografier, mange av ham selv. Han tok selvportretter med kameraet foran malerier, i sengen og i hagen - og helst i profil. 

Edvard Munch i profil i hagen, med Vinteratelieret i bakgrunnen I, 1930. Foto: Edvard Munch. © Munchmuseet

Utforsk flere av Munchs fotografier her

7. Han kunne ha et voldsomt temperament

Edvard Munch havnet flere ganger i slagsmål, blant annet med malerne Johannes von Ditten (som Munch kalte banditten), Ludvig Karsten og forfatteren Andreas Haukland. Under et opphold i Tyskland var det like før han endte i en pistolduell. I et notat fra dette oppholdet kan man blant annet lese følgende:

«3 dagers anfall: Sønderslår værelse om aftenen  …  2. dag, sanseløs med den amerikanske doktor. 3. dag – Strid med tyske offiserer og en fremmed vert. Truer en av sjøoffiserene med knyttneve utenfor gangen. Kort veksling. Nektes atter inngang i lokalet.»   

8. Han hengte seg opp i ting

Munch kunne bli besatt av ting som irriterte ham, som for eksempel det han stadig vekk omtalte som mas og ødeleggende forstyrrelser fra skattemyndighetene.

Han klaget også på naboene på Ekely, og fant en særlig fiende i Axel Gunnerud og hans hund Rolle. Etter at hunden skal ha revet buksene av postbudet flere ganger, og Munch selv ble bitt i leggen, politianmeldte kunstneren Gunnerud rundt 1920. Naboen ble både ilagt bot og Rolle måtte bruke munnkurv.

Edvard Munch: Sint hund. Akvarell, 1938–43. Foto © Munchmuseet

Men Munch var ikke fornøyd med oppfølgingen, og det er funnet mer enn tolv utkast til et oppfølgingsbrev til politiet der de samme formuleringene er blitt pusset på og spisset. På slutten av 1930-tallet laget han fortsatt karikaturer av det han kalte et monster av en hund.

9. Han var glad i sine egne hunder

Edvard Munch: Fips på verandaen. Sølvgelatin, 1930. Foto © Munchmuseet

Til vennen sin Christian Gierløff sa Munch at «en gammel vismanns sjel hadde tatt bolig» i hunden hans. Gierløff skriver dette under et bilde av Fips i boken Edvard Munch selv fra 1953. Etter at Munch vendte tilbake til Norge fra utlandet, hadde han alltid en eller flere hunder boende hos seg. Foxterrieren Fips fikk snart selskap av den noe latere gordonsetteren Boy og den litt tungsindige St. Bernhards-hunden Bamse. Munch både malte og tegnet hundene sine, men først og fremst var de der for å holde ham med selskap. Boy fikk til og med være med Munch på kino i Moss, hvor han fikk egen billett og sete.

10. Han var en vågal skytter

Munch hadde flere håndvåpen som han ofte skjøt på blink med. Ved en anledning endte han opp med en kule i fingeren. I et notat fra 1905 hevder han også selv å ha skutt sigaretten ut av munnen på sin maler-kollega Ludvig Karsten. «Modig gjort av Karsten , men av meg galskap», oppsummerer han.

Vil du lære mer om Edvard Munch? Her kan du lese om sentrale faser i kunstnerens liv

For å skaffe oss innsikt slik at vi kan skape en best mulig brukeropplevelse, samler vi data om hvordan dere bruker siden vår. Les mer