Et museum blir til

Synes du nybygget i Bjørvika har vært gjenstand for mye debatt? Da burde du lese historien om museet på Tøyen.

Fire år før Edvard Munch døde den 23. januar 1944, hadde han testamentert alle sine etterlatte eiendeler til Oslo kommune. Den rikholdige gaven besto blant annet av mer av 28.000 kunstverk, i tillegg til tekster, brev, fotografier, verktøy og andre personlige eiendeler.

Allerede i sin levetid var Munch involvert i diskusjoner om et fremtidig Munch-museum, men først i 1946 vedtok Oslo kommune at museet skulle bygges. Diskusjonene om beliggenheten verserte fra første dag: Skulle det ligge ved Vigelandsanlegget på Frogner, eller i sentrum, like ved Slottet? Eller kanskje burde det ligge på Grünerløkka, der kunstneren hadde tilbrakt viktige år av barndommen?

Ambisjoner og realitet

Direktøren for Oslo kommunes kunstsamlinger, Johan H. Langaard, hadde store ambisjoner for det nye museumsbygget, og mente at gaven hadde gitt Oslo kommune en «hellig moralsk forpliktelse til å yte sitt aller beste overfor et verdensgeni og hans ettermæle».

Men Langaard hadde også politisk kløkt, og forsøkte å bygge bro mellom internasjonale ambisjoner på den ene siden, og ideen om hva et kommunalt museum skal være på den andre.  Bygget måtte ikke være for prangende, og det skulle være et arbeidsmuseum, med god plass til de ansatte. Da det i 1951 ble klart at plasseringen ville bli på Tøyen, tilpasset han planene sine til den hellende trekanttomten, selv om han opprinnelig hadde håpet på Frogner-alternativet.

I 1953 ble det endelig utlyst arkitektkonkurranse. Hele 50 bidrag kom inn, og forslaget «Rondo Amoroso» av de relativt unge arkitektene Gunnar Fougner (40) og Einar Myklebust (30), vant 1. premie og 10.000 kroner. Kritiske røster mente imidlertid at de kommunale og sosialdemokratiske hensynene hadde veiet for tungt og stått i veien for de internasjonale ambisjonene. 

Debatten om museets form og innhold vedvarte gjennom byggeperioden. Enkelte klaget på at man ikke hadde greid å skape en ramme av internasjonalt format rundt Munchs kunst. Andre, som arkitekt Georg Eliassen, påpekte at tomtevalget var blitt en politisk hestehandel. Han bemerket syrlig at plasseringen «ble tatt ut kanskje mere med tanke på en fordeling av kulturens goder etter byplanmessige synspunkter enn ut fra hensynet til de tusener som tidene fremover vil søke veg til Edvard Munch».

Utdatert ved åpning

Da museet åpnet sine dører i mai 1963, hundre år etter at Munch ble født, var det imidlertid til en nær panegyrisk omtale i dagspressen. Men det ble raskt klart at bygget ikke ga de ideelle rammene for institusjonen. Staben vokste raskt, og på under 20 år utviklet behovet for oppgraderinger seg til kritisk. Daværende Munch-direktør Alf Bøe omtalte bygget som et «sparebygg» som hadde vist seg å «ikke holde mål». Den økende interessen for Edvard Munchs kunst var tydelig undervurdert.

Daværende direktør Alf Bøe og kronprinsesse Sonja under lotteriet som skaffet inntekter til museet på 80-tallet. Foto @ Munchmuseet
Kronprins Haakon hilser på musikanter fra Tøyen skoles musikkorps under Munchmuseets 40-årsmarkering i 2003. Foto @ Munchmuseet
Dagens inngangsparti med kirsebærtrær i blomst, fotografert ved åpningen av Exit!-utstillingen i mai 2019. Foto @ Munchmuseet
Omvisning for skolebarn i museet på Tøyen. Foto @ Munchmuseet

Samtidig så man at en utvidelse ville kreve store investeringer. Museet satte i gang en storstilt jakt på eksterne midler gjennom 1980-tallet, blant annet i form av et offentlig lotteri av grafikk-dubletter. I i 1989 vurderer man å oppføre et nybygg på den opprinnelige Frogner-tomten ved Vigeland-museet istedenfor en utvidelse på Tøyen. Men i 1994 blir det likevel nyåpning, med nytt inngangsparti, ny administrasjonsdel, og rehabilitert bygningsmasse.

RAN OG OPPGRADERINGER

Den 22. august 2004 gjorde amerikanske Sky News et opphold i sine ordinære sendinger, mens både BBC og CNN ryddet plass til flere minutter lange innslag med direkterapportering fra Oslo. Årsaken var at to mørkkledde og bevæpnede gjerningsmenn hadde tatt seg inn i Munchmuseet og kommet seg unna med de verdenskjente motivene Skrik og Madonna. Etter at Det Norske Veritas i en rapport konkluderte med at bygget «i veldig liten grad» var egnet til å huse Munchs arbeider, stengte museet dørene i flere måneder for å gjøre forbedringer.  Da det åpnet igjen i mai 2005, var det med metalldetektor av samme type som finnes på flyplasser, og billettkontroll med optisk leser. De mest betydningsfulle verkene var dekket med beskyttende glass, og opphengssystemet med vaiere var forlatt til fordel for solide festeanordninger.

Den  31. august 2006 kunne et fornøyd Oslo-politi fortelle pressen at de to maleriene hadde kommet til rette etter en vellykket, væpnet politiaksjon. Men til tross for oppgraderingene ved museet, gikk det ubønnhørlig mot en endelig avvikling på Tøyen. I 2008 kom omsider vedtak om flytting og ny arkitektkonkurranse. Med det erkjente man at bygget som en gang skulle være det ideelle Munchmuseet aldri virkelig ble det. Snart var en ny diskusjon om plassering i gang.

Les om det nye museumsbygget, der den enestående arven etter Edvard Munch endelig får plassen den fortjener.

Artikkelen er basert på teksten «De fysiske rammene» av Martin Braathen fra publikasjonen «EXIT! Historier fra Munchmuseet 1963 - 2019», som er tilgjengelig i museumsbutikken.

For å skaffe oss innsikt slik at vi kan skape en best mulig brukeropplevelse, samler vi data om hvordan dere bruker siden vår. Les mer