Forskere har funnet ut hvorfor Skrik blekner

Slik kan ny oppbevaring forlenge levetiden til det ikoniske maleriet.

Skrik stilles ut i museet på Tøyen i sommer, og en av museets versjoner av motivet vil alltid være en del av utstillingen når vi åpner i Bjørvika senere i år. Men det er gode grunner til at museets svært populære «1910?»-versjon av maleriet ikke alltid har hengt fremme på museumsveggen.

En er at motivet er malt på papp – som til tross for at den er tykk og stiv, er like sårbar og ømfintlig som et ark. En annen årsak er at Edvard Munch tidvis brukte maling av dårlig kvalitet, som for eksempel en uheldig blanding av kadmiumgult.

Kadmiumpigment ble populært blant datidens kunstnere etter at det ble tilgjengelig som tubemaling rundt 1840, men i dag vet vi at det giftige pigmentet bestående av kadmiumsulfid både blekner, mørkner og skaller av under ugunstige forhold over tid. I Skrik har flere opprinnelig gule fargestrøk blitt hvite. Dette nedbrytingsfenomenet finnes også i andre kjente verk, både av Munch og andre kunstnere, som derfor over lang tid har vært gjenstand for internasjonal forskning.

Ikke evig liv

Ingen av bildene Edvard Munch etterlot seg da han døde vil vare evig, og mange av trykkene og maleriene var allerede skjøre da de ble en del av museets samling. At Munch tidvis behandlet verkene sine skjødesløst har også hatt noe å si for dette. Dessuten kom Skrik tilbake i redusert forfatning etter tyveriet i 2004.

Å forstå mekanismene bak nedbrytningen av de kadmiumgule fargelagene i Skrik er imidlertid helt avgjørende for å redusere videre nedbrytning, og å utvikle en konserverings- og utstillingsstrategi som best mulig bevarer kunstverket for fremtiden.

I 2012 inngikk MUNCH derfor et samarbeid med et forskerteam ved Scientific Analysis of Fine Art i New York, som har forsket på nedbrytningen av kadmiumgule fargelag. Etter hvert ble prosjektet utvidet til andre laboratorier i Europa, og et internasjonalt forskerteam, ledet av Italias nasjonale forskningssenter, undersøkte seks ulike versjoner av Skrik fra museets samling. Original maling ble sammenlignet med kunstig aldrede mock-ups preparert av kadmiumgul maling fra malingtuber som Munch selv eide.  

Trenger klimakammer

Forskningsresultatene som nå foreligger, viser at det – i motsetning til hva man tidligere har trodd – ikke er lys som er hovedårsaken til at de kadmiumgule fargelagene i maleriet brytes ned, men snarere fuktighet.

Frem til i dag har Skrik blitt lagret og stilt ut med en relativ luftfuktighet på 45-55%RF, slik resten av samlingen har blitt. Nå vet vi at relativ fuktighet bør holdes på et lavere nivå for maleriet, og at Skrik må oppbevares i et klimakammer for å oppnå disse særskilte verdiene. Museumsledelsen ser nå på hvordan et slikt klimakammer kan integreres i en fremtidig oppbevaring og utstilling av verket. 

Lyseksponering påvirker nesten alle objekter, blant annet ved at det oppstår kjemiske reaksjoner som resulterer i fargeendringer som bleking eller formørkning. Men lys er altså ikke synderen når det kommer til avskallingen og misfargingen av Skrik. 

Konserveringsavdelingen ved museet vil fortsette å forske på kadmiumgule fargelag i samarbeid med forskningsteamet ledet fra Italia, for i enda større grad å skjønne mekanismene bak nedbrytningen.

For å skaffe oss innsikt slik at vi kan skape en best mulig brukeropplevelse, samler vi data om hvordan dere bruker siden vår. Les mer