MED LUKKEDE ØYNE GAUGUIN OG MUNCH

Paul Gauguin (1848–1903) og Edvard Munch (1863–1944), to kunstnere som antakelig aldri møtte hverandre, var nøkkelpersoner i utviklingen av den moderne kunsten på slutten av 1800-tallet. Begge eksperimenterte seg frem til uttrykk som speilet menneskelivet på nye og engasjerende måter.

Utstilling

Munchmuseet, Tøyen
17.02.2018 – 22.04.2018

I Gauguins tilfelle springer motivene ofte ut av møtet med andre kulturer, men både han og Munch baserte først og fremst sin kunst på tanker og følelser. Gauguin skal ha sagt at han lukket øynene for å se, mens Munch uttalte: Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så. Gauguin og Munch minner oss på å vende blikket innover og fokusere på de varige inntrykkene kunsten er i stand til å skape.

Gauguins og Munchs kunstneriske røtter går tilbake til realismen og impresjonismen, en tid da kunstnere var opptatt av å fremstille virkeligheten slik øyet så den. De to kunstnerne tok begge avstand fra en slik tilnærming, og bidro heller – hver på sin måte – til å utforme en ny kunstretning: symbolismen. Denne kunsthistoriske stilretningen brakte elementer fra den synlige virkeligheten sammen med personlige visjoner og fantasier – noe som resulterte i bilder med litt mystiske og tvetydige budskap.

Etter i flere år å ha arbeidet med maleri (og for Gauguins del, også med skulptur), fikk begge kunstnerne øynene opp for grafikken og dens uendelige kreative muligheter: Gauguin i 1889 og Munch i 1894. Begge sprengte etablerte grenser og lagde banebrytende grafikk hvor teknikken på mesterlig vis understreker de grunnleggende aspektene ved motivene. Resultatene hos de to ble ganske forskjellige. Den største fellesnevneren er deres store utforskertrang, som kom til fullt uttrykk i tresnitt-teknikken. Mens Gauguin var mer opptatt av detaljer, reduserte Munch ofte motivet til et absolutt minimum.

De to kunstnerne hadde begge en tydelig preferanse for kvinnemotiver, et aspekt utstillingen gjenspeiler. Men motivvalget er ikke ukomplisert: Sett med våre dagers øyne hadde både Gauguin og Munch et kontroversielt kvinnesyn, noe som kommer til uttrykk i hvordan de fremstiller kjærlighet, sjalusi og angst – følelser som kanskje er basert på deres egne opplevelser eller kvinnefantasier. Det finnes samtidig elementer av empati i kvinnefremstillingene deres. Kanskje det indikerer at de hadde et mer sammensatt bilde av kvinner enn vanligvis antatt?

Med lukkede øyne – Gauguin og Munch viser et stort antall grafiske arbeider, men også malerier og skulpturer som dokumenterer kunstnernes eksperimentelle tilnærminger på tvers av ulike kunstuttrykk. I tillegg til en komplett presentasjon av Gauguins viktigste grafiske verk, inneholder utstillingen et utvalg av andre sentrale arbeider: tre oljemalerier og andre sjeldne objekter som keramikk, treskjæring, trykkplater og eksemplarer av Gauguins egen satiriske avis Le Sourire (Smilet).

Gjennom å presentere et tilsvarende mangfoldig og interessant utvalg av Munchs grafikk og malerier belyser utstillingen forskjellige temaer relatert til trykkteknikk og kvinnemotiver. Dermed gir utstillingen de besøkende en mulighet til å se forbindelser mellom de to kunstnerne, og også til å reflektere over den relevansen de har i dag.