Bør vi endre overflaten i Munchs bilder?
Edvard Munch foretrakk maleriene sine med et matt utseende, men konservatorer har i årenes løp påført ferniss oppå fargelagene på noen få malerier. Kan man ta sjansen på å fjerne det, eller er det for risikabelt for de skjøre bildene?
Bildeutsnittene viser hvordan fernissen er brutt ned, gulnet og krakelert på maleriet Historien fra 1914. Krakeleringene går gjennom hele fernisslaget. Det utgjør imidlertid ingen umiddelbar risiko for fargelaget under, og det er ikke planlagt noen rensing av maleriet.
Det finnes ingen sikre kilder som viser at Edvard Munch påførte maleriene sine ferniss – det transparente, lakklignende laget som beskytter overflaten mot støv, smuss og luftfuktighet, og som samtidig metter fargene og skaper en jevnere overflateglans. Tvert imot tyder mye på at han ønsket å beholde fargene i bildene sine slik de var i utgangspunktet.
Et mindretall av kunstnerens malerier er imidlertid blitt fernissert etter Edvard Munchs død. Hvorfor ble dette gjort? Og vil det være forsvarlig å forsøke å fjerne fernissen?
Hvordan bevares kunsten best?
MUNCH har i dag en velutstyrt konserveringsavdeling der man blant annet jobber med å bevare og forske på Edvard Munchs kunst. En viktig del av forskningen går ut på å kartlegge hvordan kunstnerens valg av materialer og tidligere behandlinger av bildene har innvirket på verkenes tilstand i dag. På denne måten kan vi finne egnede metoder som best mulig bevarer samlingen for fremtiden.
Fra 2016 til 2018 studerte en tverrfaglig forskergruppe ved MUNCH 23 oljemalerier på lerret, alle malt av Edvard Munch mellom 1882 og 1940. Konserveringsrapportene viste at maleriene hadde blitt påført en spesiell type ketonbasert ferniss på 1950- og 1980-tallet, både for å redusere ujevn glans og for å beskytte overflaten mot smuss. For 16 av dem var det dokumentert bruk av AW2, et ketonharpiks mye brukt i mange konserveringsatelierer rundt om i Europa.
Ti av de 16 maleriene ble deretter undersøkt, og fernisslaget ble analysert med ulike instrumenter, både ved MUNCH og ved utenlandske institusjoner. Foruten ketonharpiks ble det også funnet voks, animalsk lim og oljer, egg, furuharpiks og stivelse på lerretene. Dette stammer trolig fra tilsetninger i fernisslaget, fra malingslaget, og fra senere brukte forsterkningsmaterialer.
Kan rensing skade maleriene?
Når man velger å fjerne ferniss er den viktigste årsaken at laget forårsaker oppskallinger og avskallinger av fargelaget under. En annen årsak er at fernissen er visuelt skjemmende. Men fjerning av et fernisslag på malerier som i utgangspunktet har porøse fargelag, setter ikke fargelagene tilbake med den metningen de hadde da de ble malt. Det skyldes at fernissen ikke bare ligger på overflaten, men har trukket inn i malingen og skapt en permanent endring av fargenes utseende. Dette er trolig tilfellet med flere av Munchs fernisserte malerier.
Fargelagenes tilstand er også en utfordring. I mange av Munchs malerier har fargelagene et svakt feste til lerretet og en svak binding internt i laget. Det skyldes både Munchs valg av og eksperimentering med materialer, hans arbeidsmetoder, og lagringen av maleriene før og etter hans død. Fjerning av ferniss kan i slike tilfeller være svært omfattende og krevende.
Veien videre
Undersøkelsen av Munch-verkene viste at fernissen i flere av tilfellene ikke utgjør en risiko for fargelagene, og heller ikke er veldig skjemmende. På noen malerier er fernissen gulnet eller svært blank, og på andre har det oppstått blanching – en hvitfarging som gjør fargene i lagene under mindre tydelige. På et par av maleriene har fernissen forårsaket oppskallinger og avskallinger av fargelaget.
Dette maleriet er et eksempel på et av verkene der det er bestemt at man skal fjerne fernisslaget fordi det er til skade for fargelaget under.
Edvard Munch: Fortvilelse, 1894.
På grunn av risikoen forbundet med en eventuell fjerning, ble det bestemt at det i første omgang kun gjøres i de tilfellene der fernissen utgjør en strukturell risiko for fargelagene under. Dette gjelder blant annet for maleriet Fortvilelse, malt i 1894. Her er det påbegynt en prosess med å teste ulike rensemetoder. Testfasen pågår fremdeles, og ytterligere forskning og testing er nødvendig før valget av den beste metoden for fjerning kan bestemmes.
Prosjektets første fase hadde Archlab-tilgang til biblioteker og bevaringslaboratorier fra tre europeiske institusjoner, Opificio delle Pietre Dure - OPD i Firenze, Italia; Senter for kunstteknologiske studier - CATS i København, Danmark, og Kulturarvbyrået i Nederland - RCE i Amsterdam, Nederland), gjennom tilskudd 654028 (H2020-INFRAIA-2014-2015; IPERION).
