Miljøaktivist Penelope Lea tolker Skrik

Se Penelope Leas personlige tolkning av Edvard Munchs berømte maleri.

Penelope Lea (15) har blitt en av klimakampens viktigste fanebærere i Norge. Hun har vært miljøaktivist siden hun var åtte år gammel, og som 11-åring ble hun valgt inn i styret for Miljøagentene i Oslo. Siden da har hun ledet Barnas Klimapanel og holdt en rekke engasjerte appeller. Nå har hun også blitt tidenes nest yngste UNICEF-ambassadør.

Vi fikk besøk av den unge aktivisten i vår direktestrømming av Skrik. Her leverte hun en personlig fortelling knyttet til det verdenskjente maleriet og hennes miljøengasjement.

Miljøaktivist Penelope Lea. Foto: Sigurd Fandango

Penelope Leas appell

Da jeg var liten, og sto foran Munchs "Skrik" for første gang, ble jeg redd.

 Jeg lukket øynene.

 En gang bodde jeg rett ved Munchs hus. Jeg badet på strendene han malte, hinket langs stiene, lekte rundt melankolisteinen, klatret i furuene som fantes i hans bilder. Den nøyaktige greinen jeg satt på, kjente jeg igjen. Jeg sov over i skogen der Madonna en gang var, uten å være en madonna, bare en jente. Jeg løp over broen der pikene en gang må ha stått.

 Nå sto jeg med lukkede øyne foran "Skrik".

Jeg åpnet dem igjen og så. 

 En liten stund føltes det som om jeg var midt inne i maleriet.

På de samme strendene, stiene, steinene, furuene, under himmelen.

 Men nå skrek alt jeg elsket.  

 Noen år senere leste jeg et dikt der Munch skrev om hva han følte den kvelden han så den røde himmelen. 

 Jeg leste om hva han tenkte da han ble stående igjen alene, mens vennene hans gikk videre. Som om de ikke så det samme som han, som om de ikke kjente angsten i naturen,  den Munch kjente.  

 Jeg lurer på om han bare var redd.

Eller om han også følte seg ensom.

Jeg har fått så mange venner, venner fra hele verden, som jeg vet kjenner på en ensomhet, har et liknende skrik inne i seg.

 Jeg har det.

Jeg har hatt det siden jeg leste om hvordan vi ødelegger naturen.  Strendene, stiene, steinene, furuene, himlene.

 Og hvor lenge vi, som mennesker, har visst, så lenge, lenge før jeg ble født.

 Når vi ser noe, kan vi ikke ha det usett.

Når vi lærer noe, kan vi ikke ha det ulært.

Når vi har ødelagt noe, kan vi ikke ha det ugjort.

 Jeg har lest at den lyden som lettest vekker mennesker, er lyden av et menneskeskrik.

Derfor skriker vennene mine. Derfor skriker jeg.

For å skaffe oss innsikt slik at vi kan skape en best mulig brukeropplevelse, samler vi data om hvordan dere bruker siden vår. Les mer