Sandra Mujinga – skisse til en utstillingshistorikk

Oversatt av Halvor Haugen

Blant elementene som går igjen i tidligere arbeider, er det karakteristiske grønne lyset kombinert med mørke rom, tredelte installasjoner og ruvende skikkelser – spekulative, hybride skapninger som like gjerne kunne ha stammet fra havdypet som en fjern galakse – opake pleksiglass og utydelige omriss man ikke helt får tak på. Samtidig peker også verket som Mujinga har laget for MUNCH, på nye tendenser i kunstnerskapet til en fabelaktig kunstner og en visjonær tenker.

Jeg hadde ikke interessert meg så mye for science fiction før jeg begynte samarbeidet med Sandra Mujinga i 2019, men av erfaring vet jeg at kunstneres boktips ofte gir verdifulle inngangsporter til arbeidene deres. En forfatter som dukket opp flere ganger i samtalene våre, var N.K. Jemisin og hennes roman The Fifth Season. Her har orogene skapninger en fremtredende rolle, de som kan «sesse» (sanse) jordskjelv før de inntreffer, og som også har en evne til å temme dem, selv om de må betale en høy pris for det fysisk. I en verden herjet av naturkatastrofer som bringer med seg nye «årstider», har de orogene en verdifull evne til å sanse det ikke-sanselige og oppdage seismiske endringer før de rekker å forårsake store ødeleggelser.

Jemisins orogene skapninger har fulgt meg i prosessen med å navigere i Mujingas omfattende og mangefasetterte utstillingshistorie i tiden før bestillingsverket for MUNCH. De var spesielt påtakelige da jeg så Mujingas performance You Are All You Need i separatutstillingen i Bergen Kunsthall i 2019. Her reflekterte de to skuespillerne Terese Mungai-Foyn og Mariama Ndure rundt «å sørge over hendelsen gjennom å lage utstillinger». Hva denne «hendelsen» besto i, ble aldri forklart i klartekst, men vi fikk noen ledetråder da skuespillerne presenterte seg innledningsvis i det som tilsynelatende skulle være en konvensjonell kunstnersamtale. De fortalte hva de het, hvor de var basert, og hvilke medier de arbeidet i, og etter hvert bød de også på mer informasjon. Vulkansk jordsmonn, panikk, lava og et utbrudd ble nevnt. En av dem sa: «Det hadde vært verre hvis vi hadde vært rett ved innsjøen.» Tross den nøytrale fremføringen fikk man en tydelig følelse av katastrofe – men det var usikkert om den befant seg i fortiden eller fremtiden.

Fortellingen utspilte seg utenfor sted og tid: Ngogobeihli, stedet der begge kunstnerne sa de var «basert», får ingen treff på nettet. Muligens henspiller navnet på Ugandas Ngogo-område, der det bor en koloni med sjimpanser. Ordene som ble brukt om «hendelsen», kan minne om den aktive stratovulkanen Nyiragongo i Den demokratiske republikken Kongo, like nord for Kivusjøen og Goma, der Mujinga ble født. Da performancen fant sted, var det siste utbruddet i 2002. I 2021 kom det imidlertid et nytt utbrudd som skapte panikk, og lokalbefolkningen måtte evakueres for å unnslippe lavastrømmene.

Mujingas separatutstillingen i Bergen åpnet på slutten av 2019 og hadde tittelen SONW – Shadows of New Worlds. Hovedverket var Flo, et videohologram oppkalt etter Mujingas avdøde mor. I enden av en mørk korridor som delte kunsthallens største sal i to, kunne man se bildet av moren som en svevende, eterisk skikkelse. Hun fremsto som overdimensjonert, som en vektløs kjempe med svulmende muskler. Konturen av ansiktet og halsen var i profil, i lysende grønt og drapert i et stoff som minnet om sjøgress. Hun kunne like gjerne ha steget opp fra havdypet som ned fra himmelen.

Camouflage Waves 1–3 (2018) ble vist både på Tranen og på Mujingas separatutstilling Hoarse Globules på Unge Kunstneres Samfund i Oslo. Stående skikkelser – som fremstår litt posete, som folk i for store bomber-jakker – var delvis skjult av en halvtransparent skjerm av PVC med inkjet-trykk på plastfolie påført ved hjelp av varme. Graden av synlighet varierte, og man kunne aldri være helt sikker på hvem eller hva som befant seg på den andre siden av skjermen som var dekket av bobler. De kunne minne om seige regndråper på en vindusrute. Man fikk lyst til å tørke av skjermen for å få se klarere, eller å gå noen skritt til siden for å forsikre seg om at skikkelsen faktisk var menneskelig.

Tilbakeholdelsen av visuell informasjon går igjen i Mujingas praksis. Dette trekket ved kunstnerskapet gir assosiasjoner til Édouard Glissants begrep «opasitet». I boken Poétique de la relation bruker han begrepet for å betegne en rettighet – retten til ikke å bli forstått. På bakgrunn av erfaringene sine som intellektuell fra Martinique bosatt i Frankrike beskriver Glissant opasitet som en strategi for å imøtegå forventninger om transparens. Ifølge Glissant har den Andre rett til å avvise granskende blikk og krav på å være forståelig spesielt når kravet kommer fra et vestlig ståsted, selv om han også understreker at «vi tar til orde for alles rett til opasitet».

På åpningen av den tiende Berlinbiennalen, som hadde tittelen We don’t need another hero, henviste kurator Gabi Ngcobo til Glissant da hun lanserte biennalens grafiske identitet, med kamuflasje som ledemotiv. Slik hevdet hun retten til opasitet på vegne både av verkene i utstillingen og sin egen rolle som dens utpekte talsperson. På lignende vis blir de opake platene i Mujingas verk en materiell manifestasjon av tittelen Camouflage Waves. Videoen Disruptive Pattern (2018) opererer med en annen metode for å skjule ting, nemlig homokromi, et naturfenomen der dyr antar samme farge som omgivelsene. Bildene som vandrer over skjermen, flyter over i hverandre med utydelige konturer. De veksler mellom å være skarpe og uskarpe på lignende vis som skikkelsene bak pleksiglassplatene i Camouflage Waves 1–3, men her skaper farger og kontraster enda mer forvirring hos betrakteren.

En annen og mer ukontrollert form for utydeliggjøring finnes i verket Lovely Hosts 1–7 (2016), som først ble vist på galleriet Mavra i Berlin. Et datavirus infiserte flere digitale fotografier som Mujinga tok på en reise til Kisangani i Den demokratiske republikken Kongo. Bildene fikk såkalte glitcher – tilfeldige mønstre av piksler – og da Mujinga trykket ut fotografiene, fremhevet hun disse med perforeringer og snørehull, som om bildene var pepret med skudd. I boken Glitch Feminism – a manifesto beskriver Legacy Russell glitcher som «verktøy for å nekte å delta, strategier for å unngå andres krav om å prestere». Ved å fremheve datamaskinens feil, og til og med forskjønne dem, gjør Mujinga bruk av glitchens evne til å åpne nye perspektiver i gråsonen mellom fysiske og digitale defekter.

I Bergen Kunsthall viste Mujinga også Stretched Delays 1–4 (2017), som først ble utstilt i Kristiansand Kunsthall. Verket var plassert på gulvet, med føtter av silikonbelagte metallstenger. De kunne ligne et skalldyr som voktet mistenksomt over en skjerm som viste et videoverk. Skjermen var delvis skjult under en halvtransparent pleksiglassplate, som var dekket av digitalprint med stillbilder fra videoen. Karakterene i videoverket befant seg slik sett i en mellomsone. På avstand ga de forskjellige grønn- og brunsjatteringene inntrykk av at verket hadde blitt slept over havbunnen. Oppbudet av skapninger fra havet går igjen i Mujingas praksis fra begynnelsen av. De dukket altså opp i kunstnerskapet hennes en god stund før dokumentarfilmen My Octopus Teacher (2020) for alvor gjorde blekkspruter populære. Faktisk har blekkspruter en lengre kunsthistorisk karriere – fra Hokusais tresnitt på 1800-tallet til Jean Painlevés filmer om bløtdyr fra den første halvdelen av 1900-tallet. I 2015 lagde Mujinga Scales. Pros and Cons. On Becoming a Sea Creature, der man kan se en havfruelignende skapning. Den befinner seg under vann og har utydelige konturer som delvis blandes med digitale bobler, en slags bevegelig versjon av de stillestående dråpeformene i Camouflage Waves. Blekkspruten dukket først opp som skulpturell form i tiden rundt Octo Hoodie/Backpack (2015), og ble tatt videre i Octo handbag (2017) og Octo Clutch/Temporary Home (2018).

Det er ikke bare sjødyr som figurerer i Mujingas arbeider, men også pattedyr som gorillaer og elefanter. I separatutstillingen Real Friends i Oslo Kunstforening i 2016 viste Mujinga en serie portretter av gorillaer med tittelen Humans on the Other Hand Lied Easily and Often. I den pågående serien Shawl (Elephant Ears), som ble påbegynt i 2016, bruker hun en karakteristisk blanding av PVC, akrylmaling og glyserol i skulpturer som kan minne om store elefantører. Den ene siden er grotesk kjøttaktig og gir en følelse av å stå overfor et amputert øre, muligens en henvisning til snikskytterne som etterlater seg elefanter med gapende rød-rosa sår i gråbrun, tykk hud etter at støttennene er skåret av.

Tankene går også til Donna Haraways begrep om «ledsagerarter» (companion species), som hun introduserte i et manifest fra 2003, der hun skriver om nødvendigheten av at vi utvikler forhold til andre skapninger basert på genuin kjærlighet og respekt på deres premisser, uten å menneskeliggjøre dem. Mujinga går imidlertid lenger i sine spekulasjoner, og tenkningen hennes har mer til felles med sci-fi-forfattere som Octavia E. Butler. Det er fra Butlers roman Dawn at hun har lånt tittelen til gorillaportrettene. I et intervju i Contemporaryand – C& sa Mujinga, med et snev av dystopisk posthumanisme, at «[s]cience fiction handler ofte om hvordan vi kan overleve, men Butler tør å si at vår tid kan være over».

Det er ikke bare skillet mellom menneske og dyr, men også skillet mellom det levende og det ikke-levende, det organiske og det kunstige, som viskes ut gjennom Mujingas materialbruk. I det performative verket Atrophic Giants, som ble laget for Roskildefestivalen i 2018, hadde elefantørene vokst. Nå var de formet som en hel elefant og hadde mutert til digre plastaktige, brente flak, der forskjellige hudlignende lag smeltet sammen. Den samme teknikken med å brenne akrylmaling og kombinere PVC, glyserol og oljemaling ble brukt i et enda større verk, Ghosting (2019), som ble utstilt som en fargesprakende presenning i gruppeutstillingen TEMPO TEMPO TEMPO på Kistefos i 2019. Her brukte Mujinga også denim, slik hun også har gjort flere ganger tidligere, ofte sammen med andre tekstiler, for eksempel i bidraget Clear as Day til Skulpturtriennalen (2017). Tittelen ble negert på lekent vis i performancen, der modeller viste frem Mujingas digre «klesskulpturer», skjult under store hetter.

Mujingas titler har ofte flere lag, av og til med motstridende betydninger. Ghosting kan forstås som en henvisning til det spesielle nærværet til de smeltede, brente, ødelagte materialene hun bruker, men også til internett-fenomenet «å ghoste», det vil si at man plutselig forsvinner fra en samtale, som et spøkelse. Mange av Mujingas titler består av akronymer og leker med samtidens tendens til å redusere antall tegn til et minimum eller absurde emneknagger, som forsvinner i den digitale kulturens stadig skiftende sjargonger. Den lengste tittelen så langt er YISIFOTMATABOJTMIDTIPFMBRPMFWWW (2016), som står for «Yesterday I stood in front of the mirror and told a bunch of jokes to myself, I don’t think I performed for myself, but rather prepared myself for what would come». Mer kortfattet er SONW – Shadows of New Worlds, tittelen på utstillingen i Bergen og den ledsagende katalogen.

Frem til våren 2019 kjente jeg bare Sandra Mujinga gjennom utstillingene og performancene hennes. Samtidig med utstillingsåpningen på Kistefos ble det klart at Mujinga skulle være den første kunstneren i den nye utstillingsrekken SOLO OSLO, som jeg planla rett etter at jeg fikk stillingen som kurator ved MUNCH. En kurators forhold til en kunstner endrer seg gjerne når man skal samarbeide om en utstilling. Man går fra å være utenforstående – som engasjert betrakter eller beundrende fan – til å komme på innsiden av kunstnerskapet. Man får innsikt i kunstnerens arbeidsprosess og de mange praktiske detaljene på veien frem til ferdig verk. Man mister det mer objektive blikket, og hengir seg ikke lenger bare til resultatet, uten tanke på det som ligger bak.

Den kommende tiden så jeg Mujingas utstillinger med nye øyne. Jeg fokuserte på detaljer og forsøkte å få oversikt over hvordan de nye verkene forholdt seg både til de tidligere arbeidene hennes og den kommende utstillingen for MUNCH. SOLO OSLO-utstillingen skulle åpne i oktober 2020, men ble utsatt med over halvannet år på grunn av pandemien og den forsinkede åpningen av det nye museumsbygget i Bjørvika. I januar 2022 var det endelig klart for Mujingas utstilling.

Etter at vi innledet samarbeidet vårt i 2019, har Mujingas karriere som «lovende kunstner» virkelig «tatt av», som de kunstsjargong-glade karakterene i You Are All You Need ville ha sagt. Våren 2019 fikk hun sin første separatutstilling på Croy Nielsen i Wien, med tittelen Seasonal Pulses. Her introduserte Mujinga de fire karakterene Mókó, Libwá, Zómi og Nhámá, med lange ben, hetter og slengbukser. Ifølge Mujinga angir navnene deres «rekkefølgen de vil ha i fremtiden» (navnene deres er tallordene 1, 9, 10 og 100 på det kongolesiske språket lingala). De var også med i utstillingen i Bergen Kunsthall, som åpnet i siste del av 2019 og stengte rett før pandemien begrenset bevegelsesfriheten vår på begynnelsen av 2020.

I denne perioden var det imidlertid fortsatt mulig å transportere kunstverk, og på slutten av 2020 reiste Mókó, Libwá, Zómi og Nhámá sammen med Flo og Coiling til Vleeshal i Middelburg i Nederland, der de ble vist i en mindre versjon av utstillingen i Bergen Kunsthall. Sommeren 2021 gikk turen videre til en utstilling i Göteborgs konstmuseum. Samtidig reiste Nokturnal Kinship–figurene til MOMENTA-biennalen i Montreal, sammen med Disruptive Pattern. Ghosting ble vist i en gruppeutstilling i Kunsthal Charlottenborg i København, mens Octo Clutch/Temporary Home dukket opp i Nottingham Contemporary i Storbritannia. Mujingas praksis favner langt videre enn det jeg rekker å ta for meg i denne teksten, og i løpet av det siste året reiste flere andre av arbeidene hennes over sjø og land for å nå ut til nye publikum.

Mujinga lagde også nye arbeider under pandemien, blant annet en serie høye, tekstilkledte skikkelser for utstillingen Spectral Keepers i London-galleriet The Approach. Disse ble senere utstilt på MUSEION i Bolzano i Italia. I mai 2021 på Mujingas separatutstilling ved Swiss Institute i New York stilte hun for første gang ut Worldview, et verk som vises på tre skjermer formet som vinduer.

Bare noen dager etter åpningen i New York mottok Mujinga Sandefjord Kunstforenings kunstpris på 200 000 kr for videotriptyken Pervasive Light (2021), som senere ble vist på New Museum Triennial i slutten av oktober 2021. Samme måned mottok Mujinga den prestisjefylte tyske kunstprisen Preis der Nationalgalerie.

I prisutstillingen på Hamburger Bahnhof i Berlin viste hun to nye verk – Sentinels of Change (2021) og Reworlding Remains (2021). Den gulvbaserte installasjonen besto av restene fra en imaginær forhistorisk skapning. Denne ble voktet over av en høy skikkelse drapert med tekstiler, som kunne minne om kurvfletting eller heklede sjal. En av disse vokterne sto over en konstruksjon av sveiset metall med et fillete tekstil festet til seg. Ifølge Mujinga skulle det vevde tekstilet og de frynsede kantene minne om hud som var i ferd med å enten leges eller ødelegges. Formen, som hadde omrisset til en dinosaur, fungerte som «en spekulativ arena der man kunne tenke seg nye kropper» ved å bevege seg bakover i tid eller mot en alternativ fremtid. I rommet ved siden av var det tre andre voktere, som ruvet truende som dødsengler, enda mer uflidde og skumle enn de beslektede Spectral Keeper, Nokturnal Kinship eller Mókó, Libwá, Zómi og Nhámá.

Utenomjordisk invasjon på MUNCH

Elementer i bestillingsverket for MUNCH kan spores tilbake til tidligere utstillinger i Mujingas kunstnerskap. Nå har videotriptykene fra Sandefjord Kunstforening og New Museum Triennial vokst til en større, tredimensjonal trio av pleksiglass-båser. Materialet peker tilbake på Mujingas tidligere arbeider med det halvtransparente materialet, blant annet Camouflage Waves 1–3 og Stretched Delays 1–4. I det store rommet i MUNCHs tiende etasje tjener de opake planene som projeksjonsflate som bryter og forstyrrer den animerte figuren. Animasjonen ble laget sammen med Saphira Nancy, som er en ny samarbeidspartner for Mujinga. Figurens påfallende muskuløse fremtoning har en forløper i Flo, men kan også minne om «dypvannsverkene» med havfruen og blekksprutene.

De animerte sekvensene projiseres fra munnene til tre monsterlignende skikkelser. Metallskjellene på kroppene deres markerer et brudd med Mujingas hyppige bruk av hudlignende tekstiler og blandinger av PVC og glyserol. Både monstrene og den animerte figuren har imidlertid fortsatt humane trekk, selv om de er mindre tydelige enn tidligere. Mujinga beskriver det som at «romvesener invaderer kontorlandskapet», og den hybride skapningen hennes kunne like gjerne ha blitt hentet opp fra havbunnen som det ytre verdensrom. Det særegne grønne lyset går igjen i denne utstillingen og visker ut rommets konturer idet det møter det mørke gulvteppet og de sortmalte veggene. Hvor kommer denne skapningen fra? Hva fikk den til å flykte? Hvilke fortellinger fra den andre siden av avgrunnen har den å by på?

Som Gabi Ngcobo skriver i sin tekst for Berlinbiennalen i 2016: 

I likhet med Jemisins orogene skapninger kan Sandra Mujingas arbeid gi oss en forståelse av hvordan hendelser i fortid og nåtid virker inn på fremtiden. Det er kanskje ubehagelig, men uansett hvor spekulativ denne evnen til å «sesse» måtte være, kan den gi oss verdifull innsikt i det som skjer her og nå. Med sine nye verk, som står på skuldrene av tidligere arbeider, åpner Mujinga opp for nye perspektiver og alternative måter å reflektere på.

Utstillingen SOLO OSLO: Sandra Mujinga vises i 10. etasje på MUNCH i perioden 22.01.2022 – 03.04.2022. Dette er første utgave av SOLO OSLO, en serie soloutstillinger presentert i samarbeid med Talent Norge og Canica.

Kilder (oppgitt i samme rekkefølge de er nevnt i teksten)

N.K. Jemisin, The Fifth Season (2015)

Sandra Mujinga, «You Are All You Need», i Sandra Mujinga, SONW – Shadows of New World (2020)

Mad Max: Beyond the Thunderdome, reg. George Miller og George Ogilvie (1985)

Édouard Glissant, Poetics of Relation (Poétique de la relation), overs. Betsy Wing (1997)

Gabi Ngcobo, «Dear History, We don’t need another hero», katalog til Berlin Biennale (2016) 

Legacy Russell, Glitch Feminism – a manifesto (2020)

My Octopus Teacher, reg. Pippa Ehrlich og James Reed (2020)

The Octopus (La PIeuvre), reg. Jean Painlevé (1927)

The Love Life of the Octopus (Les Amours de la pieuvres), reg. Jean Painlevé (1967)

Donna Haraway, The Companion Species Manifesto: Dogs, People, and Significant Otherness (2003)

Octavia E. Butler, Dawn (1987)

Sheila Feruzi, «Manoeuvring Through the Dark with Sandra Mujinga», C& (14. januar 2020)