Hva ønsker du deg fra en utstilling

Publisert: 12.01.2022. Sist endret: 22.01.2022

I den nye utstillingsserien SOLO OSLO utforsker vi hvordan samtidskunst kan formidles bedre til flere. Her skriver Tove Aadland Sørvåg, som er mentor for formidlerne i serien, om arbeidet med å sette publikums opplevelse i sentrum.

Kunst, og kanskje særlig samtidskunst, blir ofte anklaget for å være ekskluderende og utilgjengelig for folk flest. Men kan det tenkes at det ikke er kunsten som er utilgjengelig, men måten vi som jobber i kunstfeltet velger å formidle på? Kan det tenkes at vi har hatt for mye fokus på «hva vil jeg fortelle», og ikke nok fokus på «hva vil de høre» og «hva trenger de for å forstå»?

I SOLO OSLO-serien vil vi utforske hvordan samtidskunst kan formidles bedre til flere. Formidlere tidlig i karrieren inviteres derfor til å gjennomføre et større formidlingsprosjekt som er i tett dialog med utstillingene og kunsten som skal formidles. Fremgangsmåten skal sette de besøkendes interesser og behov i sentrum, men utover dette står formidlerne helt fritt.

Hva trenger publikum for å forstå kunsten de ser på? De forskjellige formidlingsprosjektene utforsker alle dette spørsmålet, inspirert av den såkalte NABC-metodens fokus på publikums behov. NABC står for Needs, Approach, Benefit og Competition og metoden ble utviklet på Stanford Research Institute i USA. Den har blant annet vært brukt i flere av NRKs TV-satsinger, som de populære ungdomsseriene 17 og SKAM, og ble introdusert av Nasjonalmuseet som en relevant metodikk for formidlingsfeltet.

Hvert av formidlingsprosjektene bygger på et innsiktsarbeid relatert til en målgruppe formidleren opplever som relevant eller interessant for utviklingen av egen praksis og kunstnerens prosjekt. Behovene avdekkes gjennom samtaler, spørsmål og observasjon. Hva skal til for at akkurat disse menneskene skal ha et godt utstillingsbesøk? Er det noen hindringer som jobber mot dette? Hva ønsker de seg mest fra en utstilling?

Ved å finne ut av hva publikum trenger, kan formidleren tilrettelegge for relevante og engasjerende utstillingsopplevelser. Det er en gyllen regel innen universell utforming at «det som er nødvendig for noen er bra for alle». Vi tror at det samme gjelder for formidling av kunst. Hypotesen vår er at de fordelene den spissede målgruppen får når deres behov blir møtt, sannsynligvis vil være berikende for alle besøkende.

I SOLO OSLO: Sandra Mujinga, den første utstillingen i serien, fant formidler Zeenat Amiri ut at gruppen hun arbeidet med, unge voksne med flerkulturell bakgrunn, opplevde samtidskunsten som utilgjengelig og til tider ekskluderende. Basert på denne innsikten, utviklet Amiri et prosjekt som har som mål å tydeliggjøre at publikum allerede har redskapene de trenger for å forstå kunsten de ser på. De trenger ikke museets mening om hva kunsten dreier seg om: fortolkningen skjer hos dem. Egne erfaringer, og kroppslige og personlige referanser, er alt de trenger for å forstå Mujingas kunst. Vi tror at flere av våre besøkende har opplevd den samme usikkerheten i møte med det som kan fremstå som kryptiske kunstrom, og at alles utstillingsopplevelser blir bedre om de er trygge på at de kan stole på sin egen stemme.

Fra opptak av lydserien SOLO OSLO: din stemme.

Les mer om formidlingsprosjektet SOLO OSLO: Din stemme

Formidling som fag har tradisjonelt vært erfaringsbasert og knyttet til den enkelte formidlers møte med publikum. SOLO OSLO er en ambisiøs satsning for museet, ikke bare på samtidskunst, men på utviklingen av formidling som fag. Kombinasjonen av støtte fra Talent Norge og Canica, og museets prioritering av prosjektet, vil kunne skape rom i institusjonen, men også i den enkelte formidlers liv, til å gå dypere inn i hva det vil si å ha en formidlingspraksis.

Et eksempel er arbeidet med å velge seg ut en målgruppe, kartlegge denne gruppens behov og reflektere rundt hvilke konsekvenser behovene har for prosjektet. Med SOLO OSLO håper vi å øke kompetansen til formidlerne og hjelpe dem å forstå hvordan de kan bli bedre kjent med menneskene som skal se kunsten de formidler. Hvilke tiltak og elementer vil gi dem en god utstillingsopplevelse? Tid er en essensiell faktor her. I en frilansformidlers arbeidshverdag er det begrenset med både tid og ressurser; SOLO OSLO-prosjektet gir rom til å kunne fordype seg. Det er en av de store verdiene i satsingen. En annen viktig faktor er tilgang på ressurser. Formidlerne får følge et utstillingsprosjekt fra begynnelse til slutt. Tradisjonelt har formidlere blitt koblet på etter at utstillingen er ferdigstilt. Den lange tidshorisonten, kombinert med den tette dialogen med en tverrfaglig arbeidsgruppe, gir unik innsikt i, og erfaring med, hvordan profesjonelle kunstinstitusjoner opererer.

Min rolle i SOLO OSLO er å være formidlernes kontaktpunkt inn i museet. Jeg får gleden av å være sparringspartner og støttespiller, og å dele mine egne erfaringer og tanker i samarbeidet med formidleren jeg er mentor for. Jeg har selv vært en frilansomviser med idéer og faglige refleksjoner, og vet hvordan det er å ha alle ambisjonene og ingenting av tiden. Og det er derfor jeg er så glad for at vi på MUNCH får muligheten til å være med på å utvikle praksisen til fem forskjellige formidlere de neste årene. Jeg er også overbevist om at denne satsingen vil være en uvurderlig ressurs som vil være med på å styrke det norske formidlingsfeltet.

For å skaffe oss innsikt slik at vi kan skape en best mulig brukeropplevelse, samler vi data om hvordan dere bruker siden vår. Les mer