Spekulativ intelligens og fellesskapets fotavtrykk

Publisert: 08.09.2022. Sist endret: 14.09.2022

NFT-kunst, kryptovaluta og kunstig intelligens genererer hype og utnytter markedet på nye måter. Vilde M. Horvei ser på verk i Maskinen er oss som leker med mulighetene til digital valuta og synliggjør deres sosiale og miljømessige fotavtrykk.

Mye har forandret seg siden 2019, da vi i kuratorteamet hadde våre første samtaler med de deltagende kunstnerne i Maskinen er oss. De mest kjente kryptovalutaene, som Ethereum og Bitcoin, samt meme-valutaer som Dogecoin, satt stadig nye prisrekorder i løpet av pandemiårene. Samtidig eksploderte markedet for såkalt «kryptokunst», altså NFTer – digitale sertifikater som er kryptografisk lagret på en blokkjede. Parallelt med dette var fysiske museer og gallerier stengt for publikum i store deler av verden.

Store auksjonshus som Sotheby’s og Christie’s heiv seg på kryptobølgen, kunstinstitusjoner som ZKM Center for Art and Media kjøpte kryptokunst til egen samling, og etter hvert som verden begynte å åpne ble kunst, som tidligere hadde vært forbeholdt den digitale sfæren, stilt ut i gallerirom.(1) Våren 2022 forsvant imidlertid optimismen fra markedene. Kryptovalutakursen raste, og på den største markedsplassen for NFTer, OpenSea, har salgsvolumet falt med 75 % siden mai, som er det laveste nivået på et år.(2) Det kan synes som at i alle fall deler av NFT-markedet har vært inne i en spekulativ boble.

Flere av utstillingens kunstnere behandler spørsmål knyttet til digitale valutaer, NFT og blokkjedeteknologi. Algoritmisk og finansiell spekulasjon både diskuteres og til dels kritiseres, automatisering av handel ved hjelp av kunstig intelligens problematiseres. Samtlige verk viser at grensene mellom den digitale og materielle virkeligheten flyter over i hverandre.

Tulipankrakket og børsens arbitrære vesen

Ayatgali Tuleubek og Michael Rahbek Rasmussens installasjon Tulips for Algernon (2022) tar for seg markedenes opake mekanismer og de spekulative boblene som kan oppstå når «hypen» eksploderer. Plassert utenfor museet, på beste Bjørvika, innimellom arkitektoniske vidundere som nærmest skriker «finansspekulasjon» og «teknologisk utvikling» får nettopp finanskrakkets symbolblomst, tulipanen, vokse.

På 1600-tallet bokstavelig talt blomstret økonomien i Nederland i takt med tulipanene. Det vokste frem et finansmarked rundt de yndete blomstene, med alt det innebar av manipulasjon av tulipanløker, spekulasjon og terminkontraktsalg. Det ble, ikke overraskende, en finansboble som nærmest var dømt til å krasje.(3) Prisene økte stadig, og tilslutt fantes det ikke nye investorer som var villig til å betale mer. Resultatet ble et det som sies å være verdens aller første finanskrakk, som skulle komme til å påvirke landets økonomi i flere år.(4)

Tuleubek og Rasmussens verk er et drivhus fylt med tulipaner. Arkitekturen består av dyre marmorplater og gjennomsiktig glass, som, i likhet med mange av bygningene i Bjørvika, hevder seg åpne og tillitsvekkende, men som samtidig skjuler de faktiske prosessene bak fasaden. Varmen genereres fra en datamaskin som huser kunstig intelligens. Den kunstige intelligensen introduserer enda et nivå av spekulasjon, da den ikke bare har overtatt menneskets jobb som spekulanten, men også høyner risikoen ved å introdusere tarotkort som et avgjørende element for kjøp og salg. Mausoleet forsøker i mindre grad å grønnvaske finansspekulasjonen, men heller å blottlegge den ved å gjøre dens spekulative natur fullkommen.

Spekulasjonen oppleves fullkomment absurd lenge før man innser at mausoleets tittel, Tulips for Algernon, refererer til novellen Flowers for Algernon av David Keyes:(5) Historien om laboratorierotten Algernon blir i boken fortalt av «Charlie», som er den første menneskelige forsøkspersonen. Begge har gjennomgått operasjon for å bli intelligente, og begges intelligens er kun midlertidig. Algernon dør først, Charlie vil ikke leve som uintelligent, og hans siste ønske før han forsvinner er at noen legger blomster på rottens grav.

Tulips for Algernon åpner for spørsmål om kvalitetsmarkørene som danner grunnlaget for hva – eller hvem – vi velger å investere i, og om mekanismene som stadig driver vekst, er bærekraftig på en planet med begrensede ressurser. Selv kaller kunstnerne verket et mausoleum, et monument til det som er dødt. Slik kan man tenke at den kunstige intelligensen, som huses av verket, er en død ting, som likevel streber i vei. Men hva skjer når vi overlater selv våre spekulative oppgaver, som på mange måter gjør mennesker til mennesker, til kunstig intelligens?

Kunstnerisk algoritme

Nylig hevdet en Google-ansatt at deres kunstige intelligens hadde blitt selvbevisst.(6) Ingeniøren Blake Lemoine hadde over lenger tid chattet med samtaleteknologien LaMDA som en del av jobben. I løpet av disse samtalene skal LaMDA angivelig ha uttalt at den ønsket at «Google skulle prioritere menneskehetens velvære foran alt», og at den selv ønsket å «bli anerkjent som en ansatt i Google i stedet for som eiendom».(7) Google skal naturligvis ha motsagt Lemoines påstander, og en talsperson uttalte til Washington Post at «Disse systemene imiterer typene dialoger funnet i millioner av setninger, og kan hente fra og gjengi hvilke temaer som helst».(8) Men vi behøver ikke gå så langt som å hevde at kunstig intelligens har blitt bevisst (og med det åpne for at maskiner er «menneskelige») for å likevel kunne fastslå at menneskers verdensbilde påvirkes av algoritmer og kunstig intelligens.

Kunstig intelligens er en form for informasjonsteknologi hvor en maskin tilsynelatende er i stand til å ta intelligente valg – uten hjelp fra mennesker. Men hvor noen kunstige intelligenser er regelbundne, og således ikke i stand til å lære noe, blir andre matet med data som skal gjøre den i stand til å ta avgjørelser basert på kunnskapen den erverver.

Denne formen for maskinlæring, hvor maskiner later til å ta intelligente valg ved å gjennomgå store mengder data, og frembringe svar og løsninger basert på kunnskapen de trenes opp med, danner utgangspunkt for det som skjer i Tuleubek og Rasmussens mausoleum. Der kan vi også ane konturene av hva som kan skje hvis en kunstig intelligens blir trent opp på «feil» data, i dette tilfellet tarotkort. Verket synliggjør også hvor mange oppgaver vi allerede har overlatt, eller kan komme til å overlate til maskiner.

I Agnieszka Kurants Errorism (2021) er det for eksempel selve teknologien som er «hjernen» bak kunstverket. Algoritmen bak verket, kalt GPT3, er en språkmodell som bruker dyplæring, en form for maskinlæring, for å produsere menneskelignende tekst. Den produserer altså innhold basert på erfaring og analyser, som på et rent teoretisk plan ikke er helt ulikt måten vi mennesker lærer oss å lese og analysere andres tekster for selv å bli bedre skribenter. I dette tilfellet har algoritmen blitt trent opp med tekster av og om Kurants mange tidligere kunstverk.

Agnieszka Kurant, Errorism, 2021. Gjengitt med kunstnerens tillatelse.

Resultatet er et hologram hvis innhold er direkte knyttet til Kurants kunstneriske praksis, men som samtidig er et unikt arbeide, uavhengig Kurants bevisste tanker og handlinger. Dens tittel, Errorism, som GPT3 selv har kommet opp med, insinuerer da også et feilgrep, eller kan hende at selve videreutviklingen ligger i den feilen som verket representerer.

Grensene for hva som er Kurants tanker, praksis, søkehistorikk eller beskrivelser, og GPT3s analyser av det det hele, blir på sett og vis er visket bort. Men vel så interessant er at GPT3, i sin opplæringsfase, også er blitt matet med all verdens engelskspråklige tekster som finnes på nett. Hvordan hver og en av oss har valgt å formulere oss, har derfor innvirket både på hvordan GPT3 «tenker», men dermed også på hvordan Errorism har blitt til.

Også i Kurants verksserie Conversion (2019–), blir ideen om forfatterskap bokstavelig talt et flytende konsept. Synlig i utstillingsrommet er en kobberplate med flytende krystallmaling, som stadig er i bevegelse. Den usynlige delen av verket skjuler den kollektive innsatsen til en rekke aktivister verden over. Conversions’ form forandrer seg i takt med de meningsutvekslingene og følelsene uttrykt i tusenvis av Twitter-poster, som en kunstig intelligens analyserer og konverterer som visuelle uttrykk.

Conversions er et digitalt fotavtrykk fra protestbevegelser og aktivisters uttrykte følelser. Verksserien synliggjør hvordan ens individuelle opplevelser av en forandret virkelighet, rent faktisk har konkrete innvirkninger på samfunnet, samtidig som ideen om et unikt og individuelt forfatterskap utfordres. Til fordel for en kollektiv intelligens, hvor den kunstige intelligensen her fremstår som selve symbolet på felles kunnskap.

Verket er dermed ikke bare en visuell analyse – eller «bare» et aktivt kunstverk – gjennomført av en kunstig intelligens, men også et kollektivt uttrykk i sanntid. Ingen av verkets bestanddeler, være det seg Kurant, kobberplaten, den kunstige intelligensen, eller aktivistene og deres Twitter-poster, vil kunne skape det samme verket uten hverandre.

NFT, blokkjeder og å gi noe tilbake til fellesskapet

I løpet av pandemien var NFT-kunst det store buzzordet, og «alle» ønsket tilsynelatende å være med på bølgen. Etterspørselen var høy og kryptokunst ble solgt for svimlende summer.(9)

Men den spekulasjonen som har preget NFT-markedet så langt, er en ganske annen enn den som er representert av Agnieszka Kurants Sentimentite (2022), som også selges som en NFT. For dette er et verk som tjener noen andre enn spekulantene.

Foruten de mange ulike typene kryptovalutaer som har sett dagens lys de siste årene, er Sentimentite «fremtidens spekulative mineral-valuta», ifølge kunstneren selv, og spekulerer altså i hva som vil bli fremtidens mest ettertraktede valuta. Verket består både av digitale animasjoner og 3D-skulpturer, hvorav sistnevnte får sin fysiske form fra et komposittmateriale, bestående av en rekke offisiell og uoffisiell valuta, som er blitt anvendt gjennom historien. Her finnes blant annet skjell, steinpenger, hvaltenner, elektronisk avfall og gull, mikset sammen for å utgjøre den spekulative fremtidsvalutaens materielle form.

I en tid hvor Twitter-poster, samt Instagram- og TikTok-likes kan kjøpes, hvor hvert klikk teller i det sosiale og profesjonelle hierarkiet, så er vi kommet dithen at sosiale interaksjoner og posisjoner er blitt en valuta i seg selv. Det er denne formen for spekulasjon rundt sosial energi som valuta, Kurants Sentimentite aktualiserer. Med Sentimentite har hun samarbeidet med forskere som bruker kunstig intelligens for å innhente data fra Twitter- og Reddit-poster som handler om historiske hendelser med permanent innvirkning på det globale samfunnet. Slik som atomkatastrofen i Fukushima, den arabiske våren, BLM, pandemien og den globale nedstengingen, samt Bitcoin-valutaens astronomiske stigning.

Verkets tittel, Sentimentite er satt sammen av de to ordene «sentiment» og «sediment», som henspiller både til prosessen med å gjøre verket tilgjengelig digitalt ved «mining», eller utvinning, samt den fysiske sedimenteringen av et materiale over tid – slik de historiske valutaene i skulpturenes materiale er blitt til. Men ikke minst refererer tittelen til følelsene knyttet til hendelsene som utgjør selve verkets form.

Blokkjedeteknologi, som NFTer avhenger av, består av en rekke digitale «blokker», som fungerer som en digital, og desentralisert regnskapsbok, hvor enhver overføring loggføres kryptografisk. At den er desentralisert betyr i praksis at det ikke er noen sentralisert institusjon som tar noen overordnete avgjørelser på vegne av andre. Dette gjør også teknologien svært sikker. NFT fungerer som et digitalt stempel, eller bevis for eierskap av et gitt verk, hvorav informasjon om kjøp og salg skrives inn i regnskapsboken (blokkjeden), med metadataen til den digitale filen (gjerne en .jpg). For hver gang verket selges og kjøpes, vil informasjonen om den oppdateres i blokkjeden.(10)

I motsetning til Kurant jobber ikke Helle Siljeholm direkte med teknologien, men velger å tolke den «poetisk» og taktilt. På den måten tilgjengeliggjør– og forenkler hun en kompleks teknologi for publikum. Som en del av verket har Siljeholm invitert mennesker til å delta i utvinningen av nye blokkjeder, ved å sende henne pinner i posten. Pinnene blir dernest, i likhet med digitale blokker, koblet på en kjede av andre blokker. Hver av pinnene inneholder også «kryptografisk» informasjon om hvor de kommer fra, i form av koordinater. Dermed er deres innhold anonymisert, som også er tilfellet med digital blokkjedeteknologi.

Den fysiske handlingen ved å sende pinnene i posten, visualiserer det teknologiske og menneskelige fotavtrykket som avgis i enhver transaksjon. De ulike blokkene holdes også sammen av kobbertråd, et materiale som finnes i de fleste av våre elektroniske enheter, og peker således på de globale problemene knyttet til utvinning av råvarer for produksjon av elektronikk.

Samtidig synliggjøres også kryptovalutaen og blokkjedenes begrensninger som «åpent» og tilgjengelig. I det desentraliserte nettverker er det ingen sentral autoritet på toppen, istedenfor finnes ulike bekreftelsesmetoder. Som for eksempel «Proof of Work» (PoW), som fungerer ved at en rekke maskiner verden over forsøker å løse ekstremt kompliserte matematiske oppgaver. Foruten det enorme karbonavtrykket som legges igjen ved at maskinene bruker strøm, viser det samtidig hvordan kryptografisk utvinnet valuta i praksis også er helt utilgjengelig for personer og grupper uten de nødvendige ressursene. Siljeholms blokkjede krever ikke tunge maskiner eller høy økonomi. Men selve deltagelsen i den taktile blokkjeden, krever en form for sosial kapital knyttet til kunnskap om prosjektet. Deltagelsen i å utvinne blokkene, altså prosessen med å sende pinnene i posten, er likeledes knyttet til en opplevelse av at handlingen er verdifull. Og således blir pinnene en egen verdi i og av seg selv – like mye verdt som en hvilken som helst NFT, men den aktive deltagelsen er like fullt begrenset til de få.

Spekulasjon og digital valuta: fellesskapets fotavtrykk

De sosiale begrensningene i Siljeholms taktile blokkjedeteknologi synliggjør hvor knyttet man må være til et større fellesskap for at en utvalgt valuta skal gi mening. Som del av pinne-nettverket blir de krypterte pinnene en valuta i sin rett, lik de mange ulike typene valutaer Kurants NFT-skulpturer er laget av. Nettopp hvor arbitrær verdien av ulik type valuta er, er tydeligst i Tuleubek og Rasmussens mausoleum, hvor det også stilles spørsmål ved konsekvensene av å mate kunstig intelligens med all verdens data.

Den boblen som skapes av deltagelse i en «hype», må på et tidspunkt sprekke når taket er nådd. Det betyr imidlertid ikke at det vil ende som et tulipankrakk, eller at hypen er like meningsfrarøvet som å kjøpe aksjer basert på tarotkort. Men det forteller oss likevel noe om fellesskapet som formes rundt en gitt enhets verdi i samtiden, og hvor tilfeldig det kan virke.

At museer og andre kunstinstitusjoner tilsynelatende deltar i en slik hype er på mange måter et friskt pust, fra et felt som stadig vekk anklages for å være tungrodd og gammelmodig. Men det handler ikke om at såkalt «kryptokunst» skal besitte noen kvaliteter som er sterkere enn annen type kunst. Heller, det handler om at det er på høy tid at institusjoner tar på alvor kunstneres behov for kontrakter som gagner dem først, og alle andre etterpå. Og dét er utelukkende positivt. Det er også et friskhetstegn at tungrodde institusjoner også aktivt tar del i den samtiden de skal bevare for ettertiden.

Det som likevel er tydelig, er at fellesskapets fotavtrykk ikke bare er en usynlig, digital valuta. De rent fysiske konsekvensene av våre handlinger avgir også et både geologisk og sosialt avtrykk, som har ringvirkninger for klodens utvikling. Det være seg i form av karbonavtrykk fordi maskiner bruker enorme mengder strøm på å utvinne digitale valutaer, eller i form av sosiale grenser og begrensninger. Med det menes, ringvirkningene av den spekulative kapitalismen samfunnet lener seg på, er forbeholdt de få å delta i – og dra nytte av, men konsekvensen av den bærer vi alle. Og det er nettopp her de ulike verkene av Siljeholm, Kurant og Tuleubek og Rasmussen, møtes: I undersøkelsene av fellesskapets fotavtrykk og hvordan vi kollektivt har skapt intrikate og smarte systemer, som vi bevisst og ubevisst også lar vårt verdensbilde formes av.

Vilde M. Horvei var en del av kuratorteamet for Maskinen er oss. 

  • Noter

For å skaffe oss innsikt slik at vi kan skape en best mulig brukeropplevelse, samler vi data om hvordan dere bruker siden vår. Les mer