Et Skrik gjennom kulturen

Hvordan endte Edvard Munchs Skrik opp med å bli et av verdens mest kjente motiver?

En kveld, på slutten av 1800-tallet, var Edvard Munch ute og spaserte med to venner på Ekeberg, da han brått ble overmannet av mismot. Han lente seg mot gjerdet «matt til døden», og mens vennene gikk videre, ble han stående: 

... skælvende av angst - og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen.

Edvard Munch

Denne personlige opplevelsen skulle inspirere et av de mest kopierte, karikerte og kommersialiserte motivene i den moderne verden: Skrik.

 Fra åpningsscenen til den første Skrik-filmen (1996), hvor vi først stifter bekjentskap med den kjente Skrik-masken, gjennom et skjebnesvangert møte med Casey Becker (Drew Barrymore).

I dag er det å finne på alt fra kjøleskapsmagneter, slips og kaffekopper til toalettpapir og brennevinsflasker.  Skrik-figuren har dukket opp i skrekkfilmer (Skrik-føljetongen regissert av Wes Craven på 1990- og 2000-tallet), reklamer og tegneserien The Simpsons. Den er til og med en egen emoji: Mer enn 100 år etter at Munch sto og skalv på Ekeberg, bruker millioner av mennesker ikonet han skapte til å uttrykke angst når de kommuniserer digitalt.

Flere forsøk, mange versjoner

Grønnlig hud strukket stramt over hodeskallen, to runde hulrom til øyne, et par svarte nesebor og en gapende munn. Skrik-skikkelsen har i ulike sammenhenger blitt assosiert med noe så forskjellig som en mumie og et foster; da bildet ble stilt ut i Paris i 1896 foreslo faktisk en kritiker at tittelen burde erstattes med «vandrende foster».

Se også: Fem ting du bør vite om Skrik

Munch gjorde flere forsøk før han fant frem til den kjente figuren. De innledende skissene viser en elegant antrukket mann som kikker melankolsk utover fjorden. Et fint motiv, men ikke særlig ikonisk. Etter hvert blir skikkelsen mer anonym og kjønnsløs, både universell og umenneskelig, før den vender seg mot betrakteren i sin distinkte positur. Det endelige motivets åpenhet legger til rette for at alle, uansett alder, kjønn og kulturell tilhørighet, kan se seg selv i det.

Skrik er ikke ett verk, slik mange tror, men et motiv som finnes i flere utgaver. To av dem er malerier, hvorav ett tilhører Nasjonalgalleriet og ett tilhører Munchmuseet. Et av de få Skrik-bildene i privat eie, en pastell, ble solgt for nesten 120 millioner dollar i 2012. Det gjør det til et av kunsthistoriens aller dyreste solgte verk. Munch selv virker å ha vært fornøyd med motivet; han brukte den grafiske svart-hvitt-versjonen til å illustrere både utstillingskataloger, kunstblader og bokomslag, og Skrik-figuren prydet også forsiden av arbeideravisen Social-Demokraten i 1898. 

Likevel var det først etter kunstnerens død i 1944 at motivets popularitet virkelig tok av.

Munch som merkevare

Tidlig på femtitallet reiste flere av Munchs bilder, blant annet Munchmuseets Skrik-maleri, ut i verden på en omfattende utstillingsturne. Samtidig kom den første boken om Munch på engelsk. Dette var i årene etter andre verdenskrig. Atombomben var oppfunnet, skilsmissestatistikken skjøt i været og mange fryktet en ny krig. Munch, som var følsom for de psykologiske virkningene av bylivets anonymitet og kapitalismens fremmedgjøring, var en egnet skildrer av tidsånden. I 1961 prydet Skrik forsiden av magasinet Time i forbindelse med en artikkel om «angstens anatomi».

 Andy Warhol: The Scream (After Munch), 1984. © The Andy Warhol Foundation for the Visual Arts. Foto: Sparebankstiftelsen DNB

De neste tiårene fant Skrik veien inn i både reklame og film. Motivets kjendisstatus ble for alvor bekreftet av den amerikanske kunstneren Andy Warhol. I 1984 laget han en serie silketrykk med tittelen Skrik (etter Munch) – store kopier av Munchs litografi i flere versjoner med sterke farger. Warhol var kjent for å benytte seg av populærkultur i kunsten, alt fra filmstjerner og politikere til hverdagsobjekter. Ved å gjengi Skrik fremhevet han motivets ikonstatus, og viste samtidig at det kunne sees på som et masseprodusert forbrukerprodukt på lik linje med en boks tomatsuppe eller Mikke Mus.

Ranet som verdensnyhet

Noen ganger må man miste noe – ikke bare en, men to ganger – før man innser hva man har. I 1994, tidlig om morgenen før de olympiske vinterlekene skulle åpne på Lillehammer, ble Nasjonalmuseets versjon av Skrik stjålet. To personer klatret opp en stige, knuste glassruten, hoppet inn vinduet, hentet maleriet ned fra veggen og forlot åstedet samme vei. De etterlot seg et postkort med et bilde av tre lattermilde menn, påskrevet hilsenen «Takk for dårlig sikring». Hele operasjonen tok femti sekunder. Etter tre måneder kom bildet heldigvis til sin rett.

Ti år senere spilte Skrik igjen hovedrollen i en kriminalsak. Denne gangen var det langt mer dramatisk. I 2004 tok to maskerte, bevæpnede menn seg inn på Munchmuseet på Tøyen og stjal både Skrik og Madonna rett foran øynene på vantro museumsgjester. Nyheten om kunstranet var toppsak verden over. Det fantes imidlertid lite billedmateriale, utover en videosnutt av ranernes flukt fra museet, fanget av en snarrådig østerriksk turist. Skrik ble derfor sakens fremste visuelle markør.

Omstendighetene rundt ranet– våpnene, truslene, den ville flukten midt på høylys dag – skapte en dramatisk ramme rundt det hele. Når internasjonale nyhetskanaler raskt kom på banen etter at de første korte meldingene var kringkastet, skyldtes det imidlertid like mye det faktum at Munch – og særlig Skrik – hadde fått et enda større publikum siden sist.

To år senere ble bildene funnet. Gitt forholdene var de i god stand, men Skrik hadde fått en skjolde i venstre hjørne, et tydelig spor etter ranet som ikke lot seg fjerne. Bildets sterke uttrykkskraft var likevel ikke svekket. Munchs eget utsagn om at et godt bilde med ti hull er bedre enn ti dårlige uten hull, fikk fornyet mening.

KORONAKrise, Brexit og klimaangst

Mediestormen i etterkant av de to tyveriene bidro til å styrke Munchs posisjon internasjonalt, men også her i Norge: Få dager etter at Skrik og Madonna igjen kunne sees på Tøyen, ble det nye museet i Bjørvika  annonsert.

I dag kan det virke som om Skrik-motivet er mer aktuelt enn noen gang. Da karikaturtegneren Peter Brookes skulle uttrykke hva mange følte etter at Donald Trump ble valgt til president i USA, var det Munchs figur han tok i bruk.

Peter Brookes (f. 1943), The Scream. Penn og tusj med vannfarge, 2017.

I forbindelse med koronakrisen har motivet stadig dukket opp som et bilde på den kollektive angsten i møte med en global pandemi. Ikke helt uten humor, imidlertid: Skrik-figuren har vært avbildet både med munnbind og bærende på håndsprit og toalettpapir.

Også i politiske demonstrasjoner er Munchs motiv enn gjenganger, enten det protesteres mot høyrepopulisme, anti-abort-lover, Brexit eller global oppvarming. Som et bilde på klimakrisen er det særlig passende: I motsetning til hva mange tror, er det landskapet, ikke personen, som skriker, ifølge Munchs egne tekster – «et stort uendelig skrik gjennom naturen».

At Skrik stadig er like populært demonstrerer det universelle ved motivet. Det nye Munchmuseet i Bjørvika forventer en halv million årlige besøkende, hvorav 60-70 prosent er tilreisende som først og fremst kommer til museet for å se Skrik, ifølge Innovasjon Norge. Betyr det at Skrik er Munchs beste arbeid? Ville det vært mer eller mindre kraftfullt om man så motivet for aller første gang? Det er spørsmål uten sikre svar. Det som derimot er helt sikkert, er at motivet Munch skapte fortsetter å tale til en hel verden, uansett alder, religion, kjønn og utdanning.

For å skaffe oss innsikt slik at vi kan skape en best mulig brukeropplevelse, samler vi data om hvordan dere bruker siden vår. Les mer