5 ting du bør vite om Skrik

Det er et av verdens mest kjente kunstverk, et universelt symbol på angst, og har til og med sine egne emoji. Her er fem nøkler til å forstå Munchs mest feirede motiv.

1. Det finnes flere versjoner av Skrik

Edvard Munchs mest kjente motiv begynte med en enkel spasertur med venner. Den brutale solnedgangen vakte en voldsom reaksjon hos ham, mens vennene forble uberørte. Siden forsøkte Munch å bearbeide opplevelsen både i ord og bilder, noe som etter hvert resulterte i fem ulike versjoner av Skrik. Slik tilfellet ofte var med Munchs motiver, laget han flere versjoner for å etterkomme ønskene fra kunder, eller for å beholde en selv. Til slutt ble det fire malerier – to med tempera og oljemaling og to pastellmalerier. To av versjonene beholdt han selv, og det er disse to som befinner seg i museets samling i dag.

I tillegg laget Munch et ensfarget litografi av motivet, der det bølgende mønsteret på himmelen er minst like stemningsfullt som i maleriene. Vi vet ikke hvor mange eksemplarer Munch trykket av litografiet, men vi anslår at det finnes rundt 30 stykker. Seks av disse, inkludert et som Munch har farget for hånd, finnes i dag på museet.

Fire versjoner av Edvard Munchs Skrik: To maleri, henholdsvis med tempera og olje på ugrundert papp, sannsynligvis fra 1910, og pastellversjon fra 1893 og to litografi fra 1895, den lengst til høyre i håndkolorert versjon. Foto © Munchmuseet

Fire versjoner av Edvard Munchs Skrik: To maleri, henholdsvis med tempera og olje på ugrundert papp, sannsynligvis fra 1910, og pastellversjon fra 1893 og to litografi fra 1895, den til venstre i håndkolorert versjon.

2. Skrik er en gåte

Selv om Skrik er Munchs mest ikoniske bilde, er formen og innholdet fortsatt en gåte. Det finnes ingen entydig tolkning av den forvridde figuren i forgrunnen. Er det den som skriker, eller forsøker den instinktivt å beskytte seg mot lyden av et skrik? Er dette en ekte person, eller en symbolsk fremstilling? Kanskje er det figurene i bakgrunnen, hvor små de enn er, som er selve nøkkelen til motivet. I dyp samtale, eller kanskje bare fortapt i egne tanker, fortsetter de å gå uten å snu seg. Legg merke til hvor snedig Munch understreker fremdriften deres ved å plassere dem på en helt rett vei. Hvis vi går ut fra at disse to menneskene verken er blinde eller døve, må de enten være uvitende om det som skjer rundt dem, eller så åpenbarer ikke himmelens fargespill seg for dem på samme måte.

Det vi er vitne til, er et klassisk eksempel på fravær av kommunikasjon: En felles situasjon med helt ulike reaksjoner, og ingen samhandling. Hvor ofte oppfører vi oss ikke som disse figurene, og tråkker videre på vår valgte vei uten å se verken til venstre eller høyre? Det er som om Munch sier – eller snarere skriker – at det er på tide å stoppe opp og løfte blikket.

Edvard Munch: Tre skisser til Skrik. Penn (tusj), blyant, 1895. Foto © Munchmuseet
Edvard Munch: Skrik. Tempera og olje på ugrundert papp, 1910? Foto © Munchmuseet
Edvard Munch: Skrik. Litografi, 1895. Foto © Munchmuseet
Edvard Munch: Skrik. Fargestift, 1893 (sannsynlig). Foto © Munchmuseet

3. Skrik er også en tekst 

Før Skrik ble et bilde, forsøkte Munch å gjengi motivet som en tekst. I Nice på den franske rivieraen vinteren 1892, skrev han et langt dikt i dagboken sin som beskriver spaserturen med vennene. Teksten forteller hvordan Munch blir bergtatt av de flammende skyene og den blåsvarte byen og fjorden. Han måtte stoppe opp, skjelvende av angst, og kjente «et stort uendelig skrik gjennom naturen.»

Samme år begynte han å bearbeide opplevelsen i bilder. Da Munch solgte den ene pastellversjonen av Skrik, festet han en kortversjon av diktet på forsiden av rammen. På samme måte trykket han litografiet med et kortere sitat fra diktet på tysk. Dette sitatet har ofte blitt fjernet i etterkant og mangler derfor på en del av trykkene. I 1928 publiserte Munch hele diktet i et hefte med tekster og notater om sitt store prosjekt Livsfrisen. I tillegg finnes det åtte versjoner av Skrik-teksten i Munchs upubliserte notater og dagbøker. Vi har dermed god grunn til å anta at selve teksten opptok Munch like mye som bildet.

 Se også: Slam poet inspirert av Munchs tekst om Skrik 

Fra skissebøkene til Edvard Munch: Til venstre: Fortvilelse, med versjon av Skrik-teksten. Kull, olje, 1892 (sannsynlig).  Til høyre: Håndskrevet tekst. "Jeg gik langs veien med to venner". Akvarell, ca 1930. Foto © Munchmuseet

 

4. Skrik må passes på

Selv om Skrik er et kraftfullt motiv, er samtlige versjoner av bildet ekstremt sårbare kunstverk. Uansett om bildene er malt, tegnet eller trykket, er materialene så skjøre at de på kort eller lang sikt vil brytes ned dersom de ikke oppbevares i mørke, klimakontrollerte rom.

Denne kunnskapen skaper et dilemma for museet: På den ene siden ønsker vi å dele Munchs ikoniske kunstverk med så mange som mulig, på den andre siden ønsker vi å bevare det i mange generasjoner fremover. Løsninger blir, som så ofte i livet, et kompromiss: Basert på grundig forskning på materialene i Skrik, har vi utviklet et nøye balansert rotasjonssystem for de ulike versjonene i samlingen.

Les også: Disse kunstverkene vil en dag forsvinne

Microfading av Skrik. Foto: Tomasz Łojewski

5. Skrik lever et dobbeltliv

Det var den trykte versjonen av Skrik som ble plukket opp av mediene først. Det enkle, men likevel sterke litografiet ble gjengitt nesten umiddelbart i tidsskrifter som franske La Revue blanche i 1895 og i amerikanske M’lle året etter. I 1908 ble det brukt som forsideillustrasjon til en bok om psykologisk lidelse og kunst. Motivets tidlige popularitet har bare blitt forsterket med tiden, og i løpet av de siste tiårene har vi sett utallige gjengivelser av figuren i populærkulturen.

To ganger er motivet blitt utsatt for spektakulære ran, i 1994 (på Nasjonalmuseet i Oslo) og i 2004 (på Munchmuseet på Tøyen). I tillegg satte en av pastellversjonene en oppsiktsvekkende salgsrekord på auksjon i 2012. Alt dette har vært med på å sikre motivet internasjonale overskrifter. Hovedfigurens lett gjenkjennelige trekk er blitt et universelt uttrykk for angst og redsel. Det gjør det til et takknemlig virkemiddel i alle typer visuell kommunikasjon, fra samtidsaktuelle karikaturer i massemediene til private meldinger i form av en emoji.  

Peter Brookes (f. 1943), The Scream. Penn og tusj med vannfarge, 2017.

 

Skrevet av: Ute Kuhleman Falck, kurator ved MUNCH. 

For å skaffe oss innsikt slik at vi kan skape en best mulig brukeropplevelse, samler vi data om hvordan dere bruker siden vår. Les mer