Edvard Munchs følsomme lunger

Visste du at Edvard Munch eide sin egen inhalator? Og at han hele livet var redd for å bli smittet av lungesykdommer? På museet tar vi vare på en lang rekke av kunstnernes personlige gjenstander – noen mer overraskende enn andre.

Da Edvard Munch døde, ble det funnet et underlig apparat i huset hans på Ekely. Det besto av en tank med oksygen og to munnstykker som man pustet gjennom, og ble mest sannsynlig brukt til å behandle Munchs lunge- og bronkittproblemene, som han hadde slitt med siden barndommen.  Et høyst moderne apparat den gangen, som kom med omfattende instruksjoner, kjøpt fra en tysk farmasøyt i Berlin i 1921.

Om inhalatoren faktisk fungerte for Munch, vet vi ikke, men det tilhører nå samlingen vår.

Organet over alle organer

Lungesykdommer som tuberkulose lå til Munchs familie og tok livet av både moren hans Laura og den eldre søsteren Sophie.  Da var det kanskje ikke så rart at han store deler av livet var redd for selv å bli smittet.

Edvard Munch: Det syke barn I. Litografi, 1896. Foto © Munchmuseet

Munch-familien var langt fra de eneste som ble rammet av slike sykdommer på denne tiden – lungene var nemlig «organet over alle organer» rundt århundreskiftet. Særlig tuberkulose forårsaket millioner av dødsfall i årene frem til annen verdenskrig, da det omsider ble funnet en kur.

Sykelige sexsymboler

Frem til 1882, da den tyske mikrobiologen Robert Koch oppdaget bakterien som forårsaket tuberkulose, hadde sykdommen en aura av mystikk rundt seg. Dermed utviklet det seg også en hel kultur omkring den. I kunstneriske og intellektuelle kretser ble tuberkulose idealisert som et tegn på stor følsomhet og kunstnerisk talent. Det tuberkuløse utseendet, med mager kropp, blek hud og febersyke øyne, ble nærmest en trend. Komponisten Frédéric Chopin og fiolinvirtuosen Niccolò Paganini var blant datidens sykelige sexsymboler. Lidelsene de gjennomgikk, og den fryktelige måten de døde på, var folk mindre opptatt av.

Edvard Munch: Døden i sykeværelset. Litografi, 1896. Foto © Munchmuseet

Reisen mot bedre helse

Siden det ikke fantes noen kur mot tuberkulose den gangen, gjaldt det å holde sykdommen i sjakk i et helsefremmende miljø. De som hadde penger til det, reiste gjerne til Sør-Europas milde klima i vinterhalvåret. Fra midten av 1800-tallet ble det fasjonabelt å trekke opp i fjellene, og lungesanatoriene i Alpene hadde sin storhetstid. Pasientene ble underlagt strenge rutiner og skulle tilbringe mest mulig tid ute, siden legene mente at den tynne og rene luften hadde positiv effekt på lungene.

Pasienter ved et sanatorium i Davos, cirka 1900.

Et klasseproblem

Mot slutten av 1800-tallet hadde tuberkulose spredt seg så massivt til arbeiderklassen at den var blitt et stort samfunnsproblem. I storbyenes arbeiderstrøk, med sine sørgelige hygieniske forhold, fant sykdommen det perfekte ynglested. Først i 1944 utviklet mikrobiologene Selman Waksman og Albert Schatz antibiotika som kunne behandle tuberkulose. I kombinasjon med at hygieneforholdene bedret seg, førte dette til en stor nedgang i antall smittetilfeller. I dag er tuberkulose så godt som utryddet i vestlige land, men i andre deler av verden er sykdommen fortsatt en stor utfordring og forårsaker millioner av dødsfall hvert eneste år.

En arbeiderklassefamilie i Oslo i 1930-årene. Foto: Nanna Broch

Siste sukk

Munch fikk aldri tuberkulose selv, men han levde med frykten for sykdommen hele livet. Det var likevel en mildere lungesykdom som til slutt tok livet av ham.  En vinterkveld gikk han gikk ut i hagen på Ekely, kanskje litt for tynt kledd, og ble forkjølet. Han kom seg aldri helt. Forkjølelsen utviklet seg til bronkitt og etterhvert lungebetennelse, og til slutt klarte ikke lenger Munch å komme seg ut av sengen. Her pustet han ut for siste gang, 80 år gammel.

For å skaffe oss innsikt slik at vi kan skape en best mulig brukeropplevelse, samler vi data om hvordan dere bruker siden vår. Les mer