Den sårbare kunsten

Å stille ut verkene i MUNCHs samling innebærer en risiko i seg selv.

All kunst kan bli skadet av skjødesløs behandling, men kunsten på MUNCH er spesielt sårbar.  Edvard Munch arbeidet eksperimentelt og med utradisjonelle maleteknikker og materialbruk. Hans røffe håndtering og lagring satte ikke bare sitt preg på verkene, men førte også til reelle skader. Kunsten ble hverken laget med tanke på bevaring, eller oppbevart på best mulig måte. Dette er årsaken til at MUNCHs samling er spesielt sårbar – og at museet må passe ekstra godt på arven etter Edvard Munch.  
 
Munch hadde ingen etterkommere som kunne ta vare på livsverket hans for ham, og han testamenterte derfor alle sine etterlatte arbeider til Oslo kommune. Da kunstneren døde i 1944, lå samlingen spredt utover eiendommen på Ekely – i uthus og atelierer, i noen tilfeller også utendørs. Utfordringene fortsatte i Munchmuseet på Tøyen, der det kort etter åpning i 1963 viste seg at både plass- og sikkerhetshensyn var undervurdert. I dag har samlingen endelig fått omgivelsene den fortjener, men det er samtidig klart at ingen av verkene har evig liv.

Brytes ned

Materialer som papir, tekstil og fargepigment brytes naturlig ned over tid, og når de utsettes for lys, luftfuktighet og temperatursvingninger, går denne nedbrytingen raskere. Flere av de kjente verkene til Munch – blant annet alle våre versjoner av Skrik – er malt på papp, et materiale som er like skjørt som papir. Her er dessuten pappen av dårlig kvalitet, fordi den inneholder mye lignin som gjør at den både er sur og sprø. Dette er årsaken til at vi har valgt en presentasjonsmodell der verkene ikke vises frem hele tiden. 
 
Å stille ut verkene i MUNCHs samling innebærer altså i seg selv en risiko for ytterligere skader på kunsten. I tillegg kommer risikoen for uhell eller hærverk. Glass og ramme gir heldigvis god beskyttelse mot denne typen hendelser, men innrammingen er ikke 100% tett. Papp er et absorberende materiale, og fukt vil kunne utgjøre store skader i form av irreversible skjolder og flekker om maleriet skulle bli utsatt for det.  

Tyveri og skader 

 
Skrik er også svært sårbart for rystelser og vibrasjoner. Et slag mot rammen eller glasset vil kunne føre til rystelser som kan løsne ustabile materialer, som for eksempel fargelagelagene i maleriet.  

Microfading av Skrik. Foto: Tomasz Łojewski


 
Etter tyveriet av Skrik i 2004, da glasset ble knust og rammen revet av, oppsto det flere riper gjennom fargelagene og ned til pappen på maleriet. Det fikk også en vannskade som synes som en lysning av pappen og fargelag i nedre venstre hjørne. Dette er skader som aldri vil utbedres, og hendelsen bidrar selvsagt til at museet er ekstra påpasselig med det ikoniske verket. 

Presentere eller bevare? 

 
Selv det innebærer stor risiko velger vi altså å vise frem de skjøre verkene fremfor å bare lagre dem trygt i mørke, kalde rom. Hvorfor? Å finne balansen mellom bevaring og formidling av kunstverkene er noe museet hele tiden må ta stilling til.  
 
Våre konservatorer har lang erfaring med hvordan å ta vare på samlingen, samtidig som ny forskning på hvordan aldringsprosessene foregår, hele tiden gir oss muligheten til å utvikle metoder for å bremse denne utviklingen. Utlån, transport og store påkjenninger må reduseres for de skjøreste verkene. Så langt det er forsvarlig ønsker vi at kunsten skal kunne oppleves, samtidig som også kommende generasjoner får glede av samlingen. 
 

For å skaffe oss innsikt slik at vi kan skape en best mulig brukeropplevelse, samler vi data om hvordan dere bruker siden vår. Les mer